Ingen forstår

Det å miste sitt eget barn er helt forferdelig. Det finnes ikke en gang ord som kan beskrive hvor fælt det er!.. Og midt oppi alt det hele føler jeg meg utrolig utrolig alene. Alene med en sorg som ingen forstår.. Forje innlegg var et åpent innlegg der jeg gav av meg selv og skrev det slik jeg følte det. Det ble bare tolket helt feil av enkelte. “Takk for den – kjekt for meg å sende bonusbarnet til deg når du sier sånt” og “Du trenger absolutt å få hjelp” Jeg er helt sjokkert.. Slike frekke kommentarer på en slik dag som denne der jeg faktisk ikke tåler så sykt mye er sykt low. Er jeg den eneste som har slike dager hvor livet et helt på bunn? For jeg har faktisk all grunn til å være lei meg og deprimert! Jeg har faktisk all grunn til å være sint og sur på verden for hvor urettferdig livet er! Livet tok UNGEN MIN I FRA MEG!

Det var jeg som bårte ungen vår inni magen min, det var jeg som fødte han, og det var jeg som måtte slite med brystspeng uten en baby i armene mine! Det var jeg og Svanberg som gikk tomhendt hjem fra Winnie Palmer Hospital.. Hvor vi møte nybakte foreldre i heisen som var i lykkerus over livssituasjonen. Hvorfor oss?  – spørr jeg meg selv. Nyforelsket brudepar på bryllupsreise. Hvorfor skjedde det oss? 

Vi gikk fra dette 

Til dette 

På en dag!

Så hvem kan rekke opp hånden å fortelle meg hvordan jeg skal reagere på denne smerten? Hvem kan gi meg fasitten på hvordan jeg skal oppføre meg!?

 

 

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg