hits

Michelle Hjelm

Svar på spørsmålsrunden

  • Publisert: 12.02.2018, 18:10
  • Kategori: 2 Diverse
  • Hvordan er forholdet mellom deg og moren til stebarnet ditt? Ha du mødt henne?
    Jeg har mødt henne såvidt 2 ganger. Forholdet vårt er vanskelig å forklare. Vi har ikke sånn sett noe forhold. For øyeblikket er hun "for mye" for meg å takle, da jeg har nok med å takle sorgen jeg går igjennom. Svanberg tar seg av samtalene med henne, mens jeg ønsker ingenting med det å gjøre for øyeblikket. 

    Er det noe du skulle ønske var annerledes?
    I forhold til hva? Jeg skulle jo ønske at Svanberg Leo levde, at jeg hadde større stillingsprosent på sykehuset, at vi snart ble gravide igjen og at vi snart får en stabil økonomi. 

    Hvor mange tatoveringer har du? Er det vondt?
    Har 2. En krone bak i nakken med sitatet - "Always wear your invisible crown" og den nye jeg tok for ikke så lenge siden, med fotavtrykket til Svanberg Leo. Å ta tatovering gjør ikke spesielt vondt. Det svir, men det er utholdelig. :) 

    Hvordan skal dere klare å ta dere av deres eget fremtidige barn,
    viss dere ikke klarer å håndtere bonusbarnet?

    Svanberg håndterer barnet sitt. :) Jeg on the other hand får vente til jeg er klar.
    Det får ta den tiden det tar. 

    Hvordan skal dere i det hele håndtere et eget barn om psyken din er slik den er?
    ( et barn reparer ikke psykens tilstand)

    Jeg er ikke psykisk syk. Det er 5 sorgstadier jeg må igjennom. Det første er benektelse - "Dette kan ikke skje med meg.  Det andre er sinne - "Hvorfor skjer dette? Hvem har skylden? Det tredje er Forhandling - "Få dette til å forsvinne, så lover jeg at jeg skal"  Den nye virkeligheten begynner å gå opp for en, og med den kommer tristhet og sorg. Den fjerde er Depresjon  - "Jeg er for trist til å gjøre noe som helst."  Dette er det mest intensive sorgstadiet der man veksler mellom tristhet, apati, raseri, angst, depresjon, og selvbebreidelse.

    Jeg befinner meg mest sansynlig på dette stadiet og vekslet litt opp på benektelse når jeg ikke klarer å takle det. Kan dere se for dere at deres barn plutselig dør? Hvordan hadde dere reagert? Og få et nytt barn vil ikke reparere det som har skjedd med vårt forrige. Svanberg Leo døde et par timer etter fødsel, og vi hadde som mange andre foreldre håp og drømmer for fremtiden foran oss.  Hadde vi hatt et barn som døde i krybbedød f.eks 6 måneder etterpå hadde jeg ikke taklet å prøvd å blitt gravid så kjapt etterpå. Men siden vi gikk tomhendte hjem fra sykehuset uten så mange minner utenom bilder av han, så føler vi oss klar for få å prøve på ny. Er jo opp til hver å en hva man er klar for. Blir jeg gravid om 1-3 måneder så blir vi selvfølgelig veldig glad, og jeg tror personlig at det vil bli et slags plaster på hjertet, men han/hun vil aldri noensinne ta Leo's plass. 

    Det siste stadiet er Aksept - "Jeg har forsonet meg med det som har skjedd og aksepterer det." Men der er jeg ikke før om noen år. 

    Annser du oppførselen din i kommentarfeltet som rettferdig å greit?
    Jeg annser den som sann. Jeg kjenner veldig på ensom følelsen der jeg tror at folk ser på meg som unormal og at jeg er psykisk syk og har masse problemer osv, mens egentlig så er jeg helt normal og reagerer slik som hvilken som helst som har gått igjennom det samme som meg ville gjort. Er det noe jeg angrer på så er det at jeg var så åpen som jeg var når jeg skrev det "vet ikke hva jeg skal gjøre" innlegget for da tillatet jeg meg selv å være sårbar og det slo bare tilbake på meg selv. Andres meninger trengte jeg ikke å høre, pga de aner ikke hva jeg går igjennom og de vil heller aldri kunne forstå det. Så ja, fikk bare en knekk når jeg var så ærlig og det har jeg lært til neste gang. Føler jeg meg så nede neste gang får jeg skrive det til meg selv uten å dele det med resten av verden.

    Synes du det er OK å være uhøffelig mot andre pga sorgen du går igjennom?
    Synes ikke det er OK å være uhøfflig, men jeg er i personlighet veldig direkte og det kan for mange være fornærmende.

  • Publisert: 12.02.2018, 18:10
  • Kategori: 2 Diverse
  • 4 kommentarer
  • 4 kommentarer

    Isabell

    13.02.2018 kl.23:12

    Jeg ramlet over bloggen din litt tilfeldig (syke fbi skills på facebook etter en post✌🏼).

    Og jeg må bare få si det som det er;

    Du er rå, du er sterk!

    Du har gått igjennom noe jeg ikke unner noen i hele verden, og du står oppreist! Litt knekt, men du står! Selv hadde jeg ikke nådd deg til knærne engang, og jeg respekterer jeg så grenseløst på tross av å ikke kjenne deg i det heletatt. Selvfølgelig har du ting du sliter med, det skulle igrunnen (desverre) bare mangle.

    Jeg kan ikke si at ting vil bli enklere, at tiden leger alle sår (som sagt, jeg hadde bukka under for lengst) for det vet jeg faktisk ikke, men for ei tøff type du er!

    Du har all rett og god grunn til å sette DEG først en stund, og creds for at du sier ting som det er.

    Jeg håper at andre som har opplevd det samme som deg finner denne bloggen, og ser at de ikke er alene.

    Ønsker deg lykke til videre på veien. ❤

    Michelle Hjelm

    14.02.2018 kl.02:13

    Isabell: Tusen Takk! Det betyr veldig mye at du tok deg tid t å legge igjen en kommentar! Jeg har ikke ord på hvor mye eg trengte å høre disse ordene fra deg, så igjen takk!
    Hei, ville bare skrive en kommentar til deg, til det øverste innlegget <3 Først vil jeg bare si klem <3 Jeg skjønner veldig godt mye av det du kjenner på nå. Folk kan få seg til å si mange dumme, ugjennomtenkte ting (nå var det ganske drøyt det du fikk og tydeligvis teite haters som har skrevet). Har fått endel teit etter vi mista for snart ett år siden. I starten ble jeg ganske lei meg og frustrert, følte for å forsvare meg og (prøve) å opplyse folk hvordan det er og føles å ha mistet et barn. Men jeg har kommet til det punktet at det nytter ikke, folk forstår ingenting som helst med mindre de har mista selv og kjent det på sin egen kropp (selv om mange også er greie og prøver å forstå <3). . Kan fortelle i detaljer, men de forstår ingenting. Ganske vanskelig å tenke på at her skal man leve i dyp sorg resten av livet, uten at noen forstår. At folk tror det er som å miste en besteforelder, at det går over (har fått høre mye av det nå, siden det er snart gått ett år og vi er gravid med nr 2). Nå tror folk at vi er ferdigsørga og vi må se til å komme oss videre! Jeg har begynt å gi mer faen, for blir jeg lei meg og frustrert over at de ikke forstår, går det bare utover meg til syvende og sist. Har vært vanskelig å komme dit.. Jeg skal sørge og ta tiden jeg trenger, så får uvitende mennesker si og tenke hva de vil.. Selv om det kjennes sårt ut.

    Også sørger jo også engleforeldre forskjellig, man er jo forskjellig som individer. Det som er rett for meg trenger ikke være rett for deg og omvendt, det som er vanskelig for meg trenger ikke være vanskelig for deg og omvendt igjen. Har ikke så mange ord å si til deg, men vil bare gjerne komme med noe, vet hvor vondt de kommentarene må ha føltes.. Hadde jeg vært deg, hadde jeg stengt kommentarfeltet.. For å beskytte deg selv, også kan mennesker se til å skrive med fullt navn på feks facebook! Men det kjenner du på selv. Slik dritt skal man ikke være nødt til å tenke på engang.

    OG jeg anbefaler deg å snakke med Trine Giving Karlsen i Landsforeningen uventet barnedød hvis du føler for det. Jeg har ikke hatt nytte av psykolog som leter etter diagnoser på skjemaet sitt hele tiden (det er jo ikke noe "feil" med meg, jeg lever jo "bare" i sorg som er jævla tung å håndtere, i alle fall det første året-to årene!). Men to ting som har hjulpet meg, er Trine i LUB og tankefeltsterapaut. Sistnevnte er helt sykt, men det har fungert kjempebra på meg! Samt å gjøre ting som gjør meg glad. Ta godt vare på deg selv <3 Du er kjempesterk!

    Michelle Hjelm

    14.02.2018 kl.15:03

    Sunniva E. Pedersen: Du har helt rett.. jeg og føler jeg må forsvare meg selv og opplyse hvordan det er å ha mistet han, men det går ikke som du sier.. er bare meg selv jeg trykker mer ned.. og ingen forstår - Untatt deg så tusen takk!

    Jeg får stenge kommentarfeltet for en periode i hvert fall! :) og kanskje snakke med de du anbefalte. Er en annen englemamm8a som heller ikke anbefalte psykolog, hu anbefalte jordmor. Men uansett så tror jeg at jeg bare dropper psykologen. Takk for at dere finnes, selv om jeg skulle ønske at ingen måtte opplevde det vi går igjennom. Så er det godt og ikke føle seg helt alene. Ha en fin dag!

    Skriv en ny kommentar